Historier

6. feb, 2021

Det er ingen som ser bak smilet.

Maren titter ut av vindu på de store snøfillene som laver ned, og lærerens stemme går som en jevn monoton dur i bakgrunnen sammen med litt lett hvisking fra klassekamerater. Og det føles så uviktig ut. Hele livet føles så uviktig. Det er så feil alt sammen, og hun føler seg satt på en plass hun ikke føler hun hører hjemme. Det føles som om hun er feil, og at hun ikke hører hjemme noe sted. Akkurat som at hun er et snøkorn på avveie. Et snøkorn som er på vei ned i sydens varme, på en sandstrand i 30 grader. Som overlever og blir liggende sammen med alle de brune fine sandkorna.

De store snøfillene legger seg på taket til den lille bua på utsiden, og hun følger ett og ett snøflak med blikket ned. Lurer på hvordan det ville være å føle seg normal, og føle seg riktig på et vis. Mest av alt så håper hun snøen bare vil fortsette til alt er dekket av hvitt. Skolen, læreren og alle elevene. At det snør så mye at det vil dekke hele jorden, og ingenting annet betyr noe. Kanskje alle da vil være så opptatt med å overleve at ingen vil bry seg om Maren. Vel de bryr seg jo egentlig ikke nå heller.

Ingen ser.

Ingen ser at øynene til Maren er tomme. Ingen legger merke til at hun er med, de bare forventer det. Hun er enig i alt de andre sier, og hun er med på det meste. Svarer der hun føler hun må, ellers er hun stort sett i egne tanker. Skal de andre feste, så er hun med. Hun gjør som de andre, men likevel føler hun seg alltid utenfor.

Vinduer er blitt en greie. I bussen på vei til skolen, så titter hun ut. Hjemme har hun en stor vinduskarm hun ofte sitter i, og på skolen har hun stolen nærmest det store vindu som har utsikt over hele den lille skolegården. Der 8 klassingene får være litt i fred fra de store og skumle -9 og 10 klassingene. Ved å titte ut et vindu så klarer ikke Maren å hindre at tankene flyr. Det er som en startknapp, og hun sitter som regel alltid til noen avbryter henne.

I dag er det Anna. Midt i tankespinnet om snøen som kan begrave alt, så ser hun Anna sitt blikk speile seg i glasset. Anna har åpne, store og runde øyne- som nesten ser spørrende ut. Maren skvetter, og det føles som hun er tatt på fersken i tankene sine, men hun klarer likevel ikke slippe blikket til Anna. Hun holder det fast, og skulle så ønske at noen så hva hun tenkte. Kan ikke Anna se det? Se det i øynene mine, og si det er riktig.  Maren skulle så ønske at noen kunne lese tankene hennes, samtidig ikke.

Det er en stille stirrekonkurranse som utspiller seg i vindusglasset, og ingen trekker blikket til seg. I et lite sekund så synes Maren hun kan se noe hun kjenner igjen i blikket til Anna. Noe spørrende, søkende og utfordrende. Så forsvinner det, og Maren titter vekk. Hun tapte, og flytter blikket dit det egentlig skal være i en skoletime.

Hun legger merke til at lærerne titter litt nyfikent på henne noen ganger, men ingen sier noe om det. Ingen sier noe om at de er bekymret for Maren. Burde de være det? Hun har topp karakterer, går på håndball og har venner. Sier de rette tingene i de rette settingene, og skaper ikke drama eller konfrontasjoner. Maren ER, stort sett. Hun gjør og er som forventes av henne, og håper ingen ser hva som egentlig ligger bak masken.        

-Jeg er hjemme, roper hun, og kaster fra seg sekken i gangen med et smell. Ingen svarer. Smeller døra litt mer enn ellers for å bekrefte at ingen er der. Sparker skoene inn i veggen, men fortsatt er det stille.  Pappa er sikkert fortsatt på jobb, brødrene ute å leker, og mamma.. vel enten så sover hun eller så orker hun ikke høre. Mammaen til Maren er ofte slik. Hun har et sløvt blikk, hvor ting går litt senere enn hos andre. De kaller det depresjon, og Maren syns det er vanskelig å skjønne at hun er deprimert når hun klarer å smile. Men sånn er det kanskje. For Maren klarer også å smile. Hun smiler bare ikke med øynene. Men mamma gjør det. Mamma smiler som bare mammaer kan, og hun har armer som lukker Maren helt inne i favnen. Som holder rundt henne, så lenge som en klem skal vare. For det har hun lest- det er ingen klem om den ikke varer i minst 15 sekunder. Og i mammas klem, der slapper hun av. Mammaen til Maren klemmer med hele kroppen.

Men til og med mamma, vet ikke helt hvem Maren er.

Hun titter gjennom stua og kjøkkenet, går innom soverommet til foreldrene før hun ender opp på sitt eget rom. Slenger seg ned på senga med øretelefoner og lar Girl in red skylle over øra. Hele verden stenges ute nok en gang. Blikket til Anna står sterkt foran henne, og hun prøver å ta inn alle konturene i ansiktet hennes. De lett skeive øynene, hodet som alltid er litt på skakke. Det mørke lange håret som stort sett er under en lue, og alltid litt i uorden. Munnen hennes, alltid litt på gløtt, som en invitasjon.

 Anna er det vakreste Maren vet, og hun drømmer stadig om å være inntil henne. Få tvinne fingrene i det krusete håret hennes. Få være årsaken til at Anna ler. For Maren er forelska, i Anna. Det har hun vært gjennom hele ungdomskolen, og det gjør så vondt å tenke på at hun etter sommeren ikke lenger skal få smugtitte på henne i vindusglasset. Det gjør vondt å vite at de skal på hver sin videregående skole.

Det gjør vondt at dette er følelser hun ikke var klar over at hun kunne ha, og at hun er annerledes. Maren vil ikke være annerledes. Lenge har hun fortalt de andre at hun har en kjæreste på Norefjell, der familien hennes har hytte. Hun har vist fram bilder av et søskenbarn som bor Nord i landet, og alle har godtatt det. Det har vært hennes redning til å slippe unna maset om gutter og dating. Selv om hun vil date, hun vil kline og holde hender. Hun vil kjenne den brusende, litt skremmende følelsen i magen. Men bare med Anna.

Ingen har fortalt henne at hun kunne føle sånn hun gjør. Homofile mennesker var noe som ble snakket om i periferien, og noe som aldri gjaldt henne eller de hun kjenner. Hun har alltid ønsket at det skulle snakkes mer om på skolen, og hjemme, men det har aldri vært naturlig. Hennes følelser er ikke naturlige, men hun klarer ikke stoppe dem.

Det er godt, samtidig som det er så vondt.

Hvordan kan noe som føles så riktig, være så feil? Og hvem er det feil for? Maren tror egentlig ikke foreldrene har noe imot homofile mennesker, hun har aldri hatt inntrykk av det- likevel har de heller aldri sagt noe motsatt. Men forventningen om at hun skal komme hjem med en gutt snart henger i luften.

 Frykten for at de skal avvise henne, er for stor, og hun lurer på hva de tenker om to jenter sammen.

Når noen snakker om lesbiske, så er det sex det snakkes om. Det er kult for gutta i gjengen å snakke om at to jenter kliner og det spøkes ofte om. Det virker ikke som om noen tror de følelsene er ekte. At de er ekte på samme måte som når en gutt og en jente blir forelsket i hverandre.

Pappa kommer hjem, han er innom og gir eldstedatteren en suss på panna og minner om middag og håndball trening. Maren smiler og nikker, og øynene hennes ber om å bli sett. Men ingen ser hvordan hun har det innvendig. Ingen ser at hun skjuler noe, at hun skjuler hele seg egentlig. Mamma og pappa ser det ikke heller. Muren som Maren har satt opp, den er det ingen som ser igjennom.

Det er trygt, men veldig sårt.

Dagene går, ukene går og månedene går. Det er Juni, og for Maren er hver dag lik. Inni henne føles det helt likt. Utad er hun den sprudlende og blide jenta som er med på alt. Fysisk er hun med på alt, men følelsene hennes får du ikke se. Hun er jenta som dagdrømmer, og som aller helst vil ligge alene på rommet med musikk og tanker og drømmer. Hun er jenta som sier ja til alle andre, for at de skal la henne være i fred. Hun ønsker ikke at noen skal begynne å spørre spørsmål, og hun ønsker ikke at Maren skal få være Maren. Det er altfor skummelt.

 Hun er jenta som alltid flakker med blikket når du ser på henne. Du kan tro hun er litt sjenert. men hun vil bare ikke at du skal se henne.

Hun vil ikke at du skal bli kjent med henne.

For det som bor inni hjertet til Maren, det som hun gjør alt hun kan for å legge lokk på- det tror ikke Maren tåler dagslys. Følelsene hun har for Anna, de tåler ikke å komme fram. Det er jo ikke sånn det skal være. Ingen har jo noen gang fortalt henne at hun kan bli forelsket i jenter, og de hjemme sier jo uten å si det, at det forventes at hun kommer hjem med en guttekjæreste. Sånn har det alltid vært, og det bekrefter på en måte at det hun føler- ikke er riktig. Maren er ikke som hun skal være, hun er ikke som familien hennes ønsker og det er hun livredd for å avsløre…

Der de andre ungdommene gleder seg til ferie, og til bekymringsfri dager, så tar Maren en og en dag. Hun vet at hun kanskje aldri får se Anna igjen, og hun vet at hun er alene med følelsene sine og tankene sine.

Her kunne jeg valgt å fortsette, og laget en god slutt. Men er det sånn at historier som denne alltid får en happy ending? Og hva kan vi gjøre for at det skal skje?

Med sommerferien i vente og et strålende karakterkort, så står verden åpen for eleven som er på vei ut i voksenlivet. Men hva betyr bra karakterer, og fester- om hjertet er i sorg? Hva betyr det når ikke den unge jenta kan være den hun er? I den historien her så prøver jeg å sette lys på hva vi kan gjøre for at ungene våre skal forstå at vi ønsker at dem skal være lykkelige? Kan vi forandre litt på det typiske?

Kan vi fortelle dem at annerledes er fint det og? Og kanskje nettopp det å ta praten, vil gjøre at din sønn eller datter føler seg trygg nok på å være den hen er ment til å være? Kanskje det holder å si; «Bare så du vet det, så er det helt i orden om du er homofil eller lesbisk», «du skal vite at vi er glad i deg uansett»..

Det er ikke så mye som skal til. Og man kan jo tenke seg hverdagen til Maren, og de årene som skal være bekymringsløse på ungdomskolen, hvor stor forskjell det hadde vært om Maren var trygg i seg selv, og åpen om legningen sin.